Apropos månedlig navlebeskuelse, så oppdaget jeg følgende søk her i våre eminente overvåkningsverktøy:

sofagriser ketil

Og da kom jeg på nok et søk som har brent seg fast i hjernebarken nemlig:

“hvordan få bukt med ølvom”

Og det er jo artig. Takk til dere, og til sistemann – vi skal legge oss i selen og komme med mer folkeopplysning

Ett nytt månedskifte har passert, og takket være en temmelig merkbar nedgang i trafikken her på bruket er det ikke vanskelig å regne sammen dette selv om ei uke har gått sia den magiske datoen ble passert. En artikkelvisning siden 1. Nov (edit: det var i går lørdag.)

September – vi starta vel ei lita uke uti så 21 poster, mens oktober avspises med 7 – hvorav 4 er faktiske tur rapporter, og resten i periferien av hva som er temaet her. Også går antall besøk ned?? Publish or perish ser det ut til…

Vel, saken var altså månedens state of the world adress da. Let’s get on with it.

Lørdag etter turen får jeg Stein-Bjarne i tale igjen. Han skal bli med i morra sier han. Jeg våkner seint, og pælmer av gårde en sms. Etter frokost har ikke helten min gitt lyd fra seg. Vi tar en god gammeldags oppringing. Intet svar. Jeg tolker det som et nei.

Jeg er nysgjerrig på om gårdagens tunge tak var helt reelt. Altså var det gått så til de grader til hundene med formen, eller var det bare groppen som var i sjokk over å måtte jobbe for kilometrene i stedet for å overlate slike trivielle ting til noen turbodieselhester. Parkering på jobb kan være en uting, men jeg er ikke snauere enn at jeg griper en mulighet til å forfalle med begge hender.

Jeg finner frem nettingen fra i går og gangen før det. En svak eim av noe som kan minne om amoniakk river litt i neseborene. Jeg trer den over huet og den er faen meg klam, og det stinker så jeg får tårer i øyene. Herregud at man er i stand til å produsere sånn en jævla stank. Reek of putrefaction indeed. Den vrenges av og litt ei litt mindre illeluktende får dens plass. Det viser seg å funke helt greit det også selv om det er ei billig tynn blå sak av den gammeldagse sorten.

Jeg skrur på min personlige trener og putter ham i lomma og henter Trek’en og triller oppover mot løypa slept av en like ivrig boxer som alltid…

Det er fredag kveld. Tempen har vært over null noen dager nå, og jeg har vært til fots å sjekka føret noen kvelder – men det har vært isete. Lykter og andre leker ligger ubrukt. Torsdag  begynte det å nærme seg brukbart for oss uten piggdekk. Jeg melder Stein-Bjarne om en tur på lørdag, og han skal bli med, men lover samtidig å være i dårlig humør uten å oppgi noen grunn. Når man snakker med den kroppen må man bare gripe tak i det som gir mening og la resten fare. Jeg prøver med en vits tilbake men han svarer saklig uten å utdype årsaken til surking noe videre. Lørdag i tolv-ett-tida skjønner jeg på lyset at man må komme seg avgårde. Stein-Bjarne svarer kort og greit  “skeptisk”. Jahaja.

Jeg har forsynt meg av restitusjonsdrikk i går (såkalt opplading) og føler meg litt overladet. Går utenfor og trør i jorda. Det er ikke steinhardt – her er ingen vei tilbake. Stein-Bjarne får beskjed om at nå starter vi… Etter hvert viser det seg at han ikke har stått opp ennå, så det blir solotur igjen – nesten da. Ronja begynner å gire seg opp når jeg henter sykkelbuksa. Min relativt nye HTC Hero har fått noen slike GPS apps nedlasta (@iPhone-fanbois: GRATIS!) og jeg bestemmer meg for å teste cardio trainer en gang til – har såvidt prøvd den på en liten gåtur. Sjekker omjeg kan ta bilder uten at progget gir seg. Det kan jeg. Du verden. En-null til HTC over iPhone.

Ketil har vært ute dagen før og prøvd seg litt, og med det strålende høstværet ville jeg la Crudusen få en tur til mens det enda var sjansen. Helg og alt og innimellom jobbinga (jepp i helga også) kan det jo være greit å koble litt av.

Som vanlig er Ketil ikke tungbedt; den karen skal virkelig ha ros for det. Frost i marka og vi diskuterer litt fram og tilbake om strategi, vær og vind. Været er jo lite å utsette på men er kanskje litt glatt noen steder, en liten grad eller to under null så noe varmt under og bestemmer oss for å holde oss på vår egen side av Tverrforbindelsen.

Til min store glede får vi tredjemann (err: dame) med oss. Ronja venter mer ivrig på å legge på tur enn begge oss syklister til sammen. En siste liten sjekk av utstyret og vi legger i vei.

…går det meste ifølge min samboer – det er et slags General Purpose problemløsningsmetodikk etter det jeg forstår. GP er forresten også Gee-Pee eller Geep mer kjent som Jeep, som Forcen i US etter hvert kalte disse wily-willy-kjerrene som kunne brukes til så mangt, på så mangt slags underlag – også “off-road” som jo terrengsykler het i gamle dager. It’s all connected dude. Du kunne montere gunnere (som skjøt veldig fort) på en bøyle, eller svippe folk hit og dit i tide og utide, og frakte stjernegriser også etter det jeg ser på film. Se der lærte du kanskje noe. Jeep kommer altså fra General Purpose. I shit you not.

Og – til saken – jeg må altså skamfullt melde at jeg har oppført meg nokså IQ-befridd i forhold til et visst par med skoovertrekk. Jeg prøvde å by dem bort til Stein-Bjarne her også, heilt gratis, men IQ-klompen han mente det var håpløst å få dem på på hans sko også. Det hadde jo jeg også konkludert med – i full offentlighet. Alt som trengs var litt kvinnelig kløkt (hvilket jeg antar er implisitt i forskriften som utgjør artikkelens eminente tittel), vold og vilje.

Julegaven som noen ikke fikk

Av og til kjøper man bare sjit – ting som overhodet ikke svarer til forventingene. De fleste ting er jo “greit” – det utmerker seg hverken hit eller dit, sånt du kan finne på å kjøpe en gang til, eller like gjerne prøver noe anna. Og av og til treffer man blink på og kjøper ting som tangerer genialt. De to første kategoriene er mest interessant her i våre utstyrsomtaler – ja  omtale ja – ikke test. For dette er og blir synsing sånn som tester flest. Først ut er en veldig usannsynlig greie jeg kjøpte som en overskuddsting mest for at det var billig i en eller annen bestilling fra backcountrygear og mest fordi jeg hadde tenkt at mitt hjelmbrukende søskenbarn kunne få det i gave ved en eller annen passende anledning. Ettersom jeg selv ikke brukte hjelm i kalde omgivelser noe særlig.

Altså sykkelsalen. Her har vært snø og elendighet, besøk og jakt forrige helg, så nå begynte det å bli lenge siden sist. Pakka fra cycle components er også kommet med nye leker, men ingenting er ennå prøvd, kommer tilbake med det piece-by-piece tipper jeg. Jeg baila på en mørketur tidligere i uka pga hverdagsfyll kvelden før som satt i hele dagen derpå. En glimrende anledning til å teste lykta, men dørstokken var ikke ei mil, men borti ti. Ei uke eller så er nok kasta bort nå.

Sjanseløse skotrekk

Anyway, en lørdagsformiddag (i går altså), totalt blotta for urvenhet og murring i hodet. Det er jo en hyggelig avveksling. Jeg har avtalt allerede med Bjarny at han blir med, på messenger har han virka uvanlig positiv til å farte ut i skauen på to hjul. Men, neida, avtalen som var bænkers har allerede røket, han skulle jobbe til avveksling. Ikke vet han når han blir ferdig heller. Det kjennes vaguely familiar, og overraskelsen er ikke til å ta og føle på. Tempen ligger og vipper mellom null og en – får nok ikke helt bestemt seg. Jeg finner frem det viktigste fra 4K pakka fra Sverige og finner ut at de har ljugi så inni H… på størrelser. Det er bare ikke nubbis å få skovertrekka på. Oh the joys of mailorder – be still my beating heart.

Julegaven som noen ikke fikk

Halv tre tikker det inn sms fra gnagsåret, han gir seg aldri. Det skal sykles idag og – og jeg har allerede ymta noe om at jeg skal bli med i dag. Jeg ringer opp og lufter en tur i Tromsdalen, men han har allerede bestemt seg “for å gjøre et støt” mot Varden. Det er lenger enn noen sinne før.

Det er nokså skarpt ute, kvikksølvet ligger på ca to og en halv røde og det er ennå frost på bakken. Dette kan bli en glatt og kald affære, så jeg knør en Buff innunder hjelmen med gullblomster på, det ser ganske snasent ut. Ketil blir litt bleik når han ser at jeg har tenkt lengre enn han har, men kommer på en julgave han har liggende. Helmetliner kaller han det, og det er visstnok av ull. Fancy skal det være. Triumferende sprader han rundt med en pavehatt i ull, og insisterer på å bli tatt bilde av. Tipper buff’en er akkurat like bra.

Sexy hjelmrigg! Nyvaska sykkel!

Min sykkel er gulle ren – man tar da vare på ting – mens Ketil sin ser ut som et dass som vanlig. Han er visst veldig fornøyd med å ha pjuska litt med kjedet. Vaskebøtta viser seg å ha en snau cm med is på. Heldigvis har jeg fete nye dekk – det kan trenges i dag…

Etter en liten fotoshoot med N95 – og iPhone settes på gps-logging -  er vi på vei, Ronja leder an…

Se der, ei hel uke gikk uten at det ble gjort det spøtt. Fort gjort… Men så har det vært et møkkavær også – the geniune article – såvidt over null og regn, regn, regn og atter regn. Bugger.  Siden sist ser det ut til å ha blitt litt tjukkere med hvit guffe oppi fjella, og det har nok krøpet noen meter nedover også. Sludd har vært observert utenfor døra. Enda etter at Stein-Bjarne starta har det vært (sykkel)shortsvær (selv om gutten ikke mente at “trusa” var anstendig nok), og han har jo ikke allverden med turer ennå. Det jeg vil fram til folkens, er at vinter’n styrer hit, og han gir full gass om dagen.

I dag var et gløtt av sol, og opphold så da var det forsåvidt opplagt hva som skulle skje. Dessuten kan jeg “trene” en time i uka og føre time på det på min relativt nye jobb. Jeg kunne altså få betalt for å sykle (not a free lunch, but pretty darn close). Graderstokken viste 3 temmelig kalde og gufne varmegrader. Det var 20,5 inne også, jeg syns faen meg de også var relativt kjølige. Det der er et av verdens ennå uløste mystererier – hvorfor er 20 grader inne evig varmt nok sommerstid, men blir kaldt når det er kaldt ute? Er det noe slags sympatikulde de føler seg forpliktet til å dele med svinegradene utenfor? Vel, det spørsmålet får være til en annen blogg.

Det får duge som ren sykkel

Anyway, med en marginal seier blir det årets kaldeste tur – det er tre blank nå, mot knappe fire sist. Sist tok jeg netting under det flortynne vindskallet fra Lowe, og det var noget for kaldt. Føtter og fingre ble også kalde. Så nå falt valget på netting + super av typen capilene 2 fra patagonia med høy hals. Jeg kjenner hetetokter mens jeg tar på skoa, og tenker at det er sikkert sånn med de derre kvinnfolka i konfektalderen. Feelingen er litt som michelinmannen, men det går over ute. Vi får prøve. Sykkelen har stått sia sist oppdager jeg, men kjedet er tålelig. Gir det litt spray – det vil det sikkert ha – da blir det sikkert gla’.