Lik dette:

Wounded Knee

5 dager var gått – og i går tok vår rykende ferske syklist i på en ny tur – åpenbart full av tillit til at sykkelsetet kunne sittes på. I en ellers våt periode hadde vi litt opphold, og relativt tørr asfalt – og forhåpentligvis stier. Noen skyer mot sør, men pytt-pytt. Kvart over seks ca møttes, denne gangen med både hjelm, vann, hansker, sykkel og alt som trengtes. Litt knapt med tid for begge, så det gjaldt å komme seg avgårde etter at elektronikken var traktert. En sånn uggen før stormen vind tøffer seg fra sør…

Vel opp ved kurbadet kunne det konstateres at det ikke var noen grunn til å gi seg. Vi tok en liten oppvarmingssnurr på toppen ved kurbadet og var klare for strekka mot skiskytterstadion. Jammen holdt ikke mannen seg på sykkelen sålangt etter det jeg kan minnes. Stiene var tørrere enn sist, og tross noen dammer og bløte partier kunne vi holde fin fart nedover. Stein kom seg helskinna til stadion, og tok tilogmed en liten utfordring han baila på sist tur. Alt gikk jo som smurt. Jeg har tenkt ut ei løype med ikke alt for trange stier så han skal få litt fartsfølelse. Jeg hilser blidt på fotgjengere – for det har jeg nettopp lest at man skal gjøre, og legger til at det kommer en til.

Vel, i noen moter derpå så spinnes det litt og veltes et par ganger – eller sitter han fast i pedalene tro? Pytt-pytt. En liten steil og velt i siste bakken i skauen mot hoppbakken – jeg kom forøvrig opp – det er ennå ikke en selvfølge helt ennå. Videre innover skauen og over myra – alt går fint, og vi er klare for de fine bakkene nedover som jeg har sett for meg er rosinen i pølsa.

Foranledningen til velt

Jeg leder an nedover og kommer vel fort utfor ei lita kneik som er litt bratt, men det går fint. Litt økt puls der, men, men. Drar forbi den høye dama som jogget mens jeg psyka Stein-Bjarne opp til å dra på nedover. Så kommer disse 2-3 kneikene mot slutten. Jeg er akkurat nede i myra, når jeg hører noe remjing og noe som kommer ganske fort. Jeg får snudd meg i tide til å se at Stein-Bjarne har forlatt stien i ei salig fart og kommer helt uten kontroll inn mot stien igjen. CPU’en er opptatt med å beskrive situasjonen tydeligvis: “Ååååhhhh, hæællvetteeeeee!” skriker mannen i noe som bare kan være ekte dødsangst.

For fort går det. Styring ser det ikke ut som han har – for sykkelen er på vei rett mot et tre. Bremsene har han tydeligvis ikke kontroll på. Jeg mener også at han hadde ei hånd på styret, men det må jo være feil. Men, omtrent nå rekker jeg nesten å forberede en forsvarstale for meg selv i hans begravelse – om hvordan dette faktisk ikke var min skyld. For han holder stø kurs rett mot treet, og balansen er det defintivt ikke han som rår over. Tiden har skiftet gir. Noen holder på å dø. Så skjer det, sykkelen skjærer ut, og den og rytter i et svalestup med huet først mot treet. Det blir for kort, og i stedet for å kline trynet i en trestamme fordeles sjokket over en hel kropp som blir både gul og blå.

Du verden så artig. Begge flirer det de er gode for. Her må det jo tas bilder. Ved godt mot saler vi opp, og humper ned de siste metrene. Stein finner ut at armen som ble minst skitten er litt nummen og sånt, får liksom ikke til å holde fast i styret. Pytt-pytt.

iPhone skal ha det til at Ketil veltet?

Vi har sti hele veien hjem også. Runden blir rundt skihytta, men Stein-Bjarne faller bak innimellom. Armen og stien er visst en dårlig kombinasjon. Vi kjører ned før hytta og ut på myra, og ned stien i skauen og mot til skistadion igjen. Og da skjer det, jeg nøler litt nedover, og kommer for langt frempå. Bakdekket kommer opp, og det er bare å klikke seg ut etter beste evne og hoppe bukk over styret. Et gledeshyl bak meg, og vill fomling etter kameraet for å forevige resultatet i halvmørket.

Vel over tverrforbindelsen går diskusjonen rundt veivalget, og etter litt forsiktig klynking om vei hjem, tar Stein-Bjarne til mot igjen og tar i på sti hele veien hjem. Vi kjører nedover på andre sia av øya, og jeg tar inn til venstre og venter før den høyhastighetsstien. Det begynner å regne. Han kommer ikke – jeg sjekka jo at han var med? Har han baila uten å si ifra? Til slutt må jeg snu og se om han ligger smurt utover – ikke der, full fart opp igjen mot stadion? Okey, mannen har jo stedssans som ei hodeløs høne – han har jo gått seg vill i Steinkjer. Full gass nedover – det begynner å bli litt glattere, og innover der vi sykla sist. Han er jo før meg såklart. Nei.

Okey, da må han ha sykla hjem. Ut på veien og ganske riktig, etter et kort forhør med noen joggere så hadde det akkurat peisa forbi en syklist i gul jakke. Svartens fyr, går det ikke bare an å si ifra? Er det regnværet han kjipa ut på? Jaja, jeg får nå ham og trør det jeg er god for hjemover. Helt hjem faktisk – jeg aner litterann uråd -  og ingen våte fotspor på trappa hans. Da er det bare å ringe og sjekk om han er i live. Jada, han tar telefonen, og har kommet ut i noen boligstrøk på Håpet tror han. (Det er jo ikke mulig iog med at vi var på andre sia av tverrforbindelsen, men han var antakelig i workinnmarka eller noe sånt.) Jeg foreslår med tilmålt høflighet at han gjør retur – akkurat der han kom fra, og kommer seg hjem langs lysløypa. Tar ikke sjansen på å styre ham når han nå engang ikke aner hvor han er.

På tur inn i dusjen, slår det meg at han meget vel kan klare å kjøre seg vill en gang til. Jeg ga jo instrukser som krever orienteringssans som et middels kvinnfolk – det trenger absolutt ikke gå bra i dette tilfellet. Jeg ringer igjen. Joda, da har han kommet seg på andre sida av øya nå, straks på Dramsveien (- og elegant tatt en fin omvei). Jeg biter i meg at han kunne snu å ta lysløypa, det er greit at gutten har både lys, asfalt og folk å spørre om veien hvis veivalgene skulle bli for vanskelige.

Til slutt kom han seg hjem, alt for sent til bowling avtalen, men jeg rakk en dusj, en ferdigpizza og kinoen jeg skulle på. Alt såre vel altså.

Fyren ser ikke ut til å ha mista motet ennå! That’s the spirit.

iPhone skal ha det til at Ketil veltet?

Stein på beina igjen – såvidt

Foranledningen til velt

Blid som en sol når andre velter

War wounds

Vi fortsetter – Trek i bakgrunnen

Wounded Knee