Lik dette:

Se der, ei hel uke gikk uten at det ble gjort det spøtt. Fort gjort… Men så har det vært et møkkavær også – the geniune article – såvidt over null og regn, regn, regn og atter regn. Bugger.  Siden sist ser det ut til å ha blitt litt tjukkere med hvit guffe oppi fjella, og det har nok krøpet noen meter nedover også. Sludd har vært observert utenfor døra. Enda etter at Stein-Bjarne starta har det vært (sykkel)shortsvær (selv om gutten ikke mente at “trusa” var anstendig nok), og han har jo ikke allverden med turer ennå. Det jeg vil fram til folkens, er at vinter’n styrer hit, og han gir full gass om dagen.

I dag var et gløtt av sol, og opphold så da var det forsåvidt opplagt hva som skulle skje. Dessuten kan jeg “trene” en time i uka og føre time på det på min relativt nye jobb. Jeg kunne altså få betalt for å sykle (not a free lunch, but pretty darn close). Graderstokken viste 3 temmelig kalde og gufne varmegrader. Det var 20,5 inne også, jeg syns faen meg de også var relativt kjølige. Det der er et av verdens ennå uløste mystererier – hvorfor er 20 grader inne evig varmt nok sommerstid, men blir kaldt når det er kaldt ute? Er det noe slags sympatikulde de føler seg forpliktet til å dele med svinegradene utenfor? Vel, det spørsmålet får være til en annen blogg.

Det får duge som ren sykkel

Anyway, med en marginal seier blir det årets kaldeste tur – det er tre blank nå, mot knappe fire sist. Sist tok jeg netting under det flortynne vindskallet fra Lowe, og det var noget for kaldt. Føtter og fingre ble også kalde. Så nå falt valget på netting + super av typen capilene 2 fra patagonia med høy hals. Jeg kjenner hetetokter mens jeg tar på skoa, og tenker at det er sikkert sånn med de derre kvinnfolka i konfektalderen. Feelingen er litt som michelinmannen, men det går over ute. Vi får prøve. Sykkelen har stått sia sist oppdager jeg, men kjedet er tålelig. Gir det litt spray – det vil det sikkert ha – da blir det sikkert gla’.

Bikkjefanten ser sjeptisk opp på tjukken som skal opp på sykkelen og træler litt med pedaler, kobbel og seg sjøl – hun husker ennå godt at hun ble påkjørt – såpass er tydelig. Vi triller bortover Nedre Markveg, og hun løper pent. Jeg sitter og holder i lina med ene hånda og prøver å regulere tempoet med den andre. Å bremse en sykkel med en  hånd og en hund som gir full gass i andre hånda er ingen enkel sak. Og der ser hun en unge m/ mor og setter opp farta. Jeg har lina sånn at hun løper såvidt foran forhjulet.

Her går det ubetydelig nedover, men det betyr at tross min tapre bremsing så øker farta fint. Hun er også sånn i lendet at hun kan skjære foran akkurat i tide til å bli påkjørt av meg som er sjanseløs til å stoppe. Jeg rekker også å se meg selv kastes av sykkelen og smøre trynet utover asfalten og klikke fullstendig. Og mora gnyr ett eller anna om at jeg ikke har kontroll på hunden og be ungen holde seg unna. Kjefte på en stakkar som har kjørt over hunden sin (sikkert livstruende skadd) og lagt igjen trynet sitt på asfalten, og har utallige plastiske operasjoner og se frem til.

Alt dette på de få metrene det tar før vi passerer. Hunden kaster et blikk, men løper ellers pent – om enn litt mer trekkhund enn jeg kunne ønske. Flink hund. Relativt i alle fall. Nå gjelder det bare å klare svingen og ikke kjøre rett i bilen som står og durer på tomgang. Er’e no problem? Neih.

Oppe ved stien mot kurbadet møtes jeg av et gjørmehøl jeg sjelden har sett maken til fra sykkelsetet. Mye verre enn dette.  Jeg siger inni, og ganske riktig her går 2 av 3 tråkk mer eller mindre til å flytte gjørme i stedet for sykkel. Av og til stopper det helt opp, og jeg må vektforskyve (det er en del vekt å skyve på, så der har jeg en del leverage for å si det sånn) og gjøre ganske mye avansert sykkeltrix for å rugge meg i fart igjen- da også uten å velte må vite, for her er det grisete. Utrolig nok siger jeg opp, hjulspinn etter hjulspinn uten å gå på trynet i gjørma heller. Det ville dog vært å foretrekke fremfor scenariet noen hundre meter nedi her.

Vel oppe finner jeg et temmelig vått terreng, men besøkt av flere luringer med løse hunder. Fra små sofaglefs til jakthunder. To syklister ser jeg også – en har hyrt seg i en durabelig ullgenser. Flere som ikke skal fryse. For det gjør jeg ikke. Når jeg tenker etter er jeg hyrt omtrent som på skiturer i 10 kalde eller mer. Jeg svetter jo litt, jeg gjør jo det. Grepet er så som så, det slipper foran og bak – av og til på begge. Så glatt har det ikke vært før, og på sin måte er det litt artig. Men iogmed at mine eminente skoovertrekk ikke er her ennå, blir highspeed partiene ikke så raske delvis pga gjørme og vann, delvis pga heller slett grep over det hele. Bakhjulet gjør en hel del ureglementerte lendeforflytninger som ikke er vanlig. Oppover går det spinn i spinn, likevel kreker jeg meg stort sett opp.

Selve sporet er forvandlet til en bekk

Noe flyt sitter langt inne i dag. Feile gir, det rister og humper, spinning og vanndammer. Og det er tungt som faen i tillegg. Først skylder jeg på den seige slushlyden av dekkene, men det er ikke bare det. Jeg er i mer elendig form enn vanlig. Viljen er som en skrullehomo fra Hollywood, straks melkesyra melder seg roes tempoet – jeg får lurt meg selv til at denne vanndammen blir jeg sikkert våt av, eller her kan jeg fort miste grepet og velte. Det ble tjuvsmakt på helgevinen i går – kan det være det? Eller vil selv min begredelige form ytterligere forverres av at det går en uke ? Har aldri prøvd å kjenne etter sånt, ikke nå heller, men det er jo omtrent like tindrende klart som fullmånen i klarvær. Jeg kan ikke unngå å legge merke til det.

Turbomyra får være i dag. Den digre dammen som har vært følges i dag av en enda større lenger inn. Det blir som å sykle i en innsjø. Retur opp bakken. Det går nødvendigvis trått.

Hele turen er prega av middels intensitet, dog pusting og pesing som hører adskillig høyere tempo til. Utfordringer i form av at alt er glatt, ikke bare røtter og steiner, men med 2cm gjørme så griper ikke dekkene så bra.

Jeg siger ned litt før det blir mørkt helt pumpa. Etter å ha spylt av hunden er det faktisk for mørkt, og jeg noterer borti to laaange timer likevel. Det føltes værre.

Medaljens bakside

Det får duge som ren sykkel

Det hvite er snø – her har vøri kaldt Karl

Stien byr på mye drikkevarer i dag

Nokså bløtt midt oppå toppen også

Selve sporet er forvandlet til en bekk