Lørdag etter turen får jeg Stein-Bjarne i tale igjen. Han skal bli med i morra sier han. Jeg våkner seint, og pælmer av gårde en sms. Etter frokost har ikke helten min gitt lyd fra seg. Vi tar en god gammeldags oppringing. Intet svar. Jeg tolker det som et nei.
Jeg er nysgjerrig på om gårdagens tunge tak var helt reelt. Altså var det gått så til de grader til hundene med formen, eller var det bare groppen som var i sjokk over å måtte jobbe for kilometrene i stedet for å overlate slike trivielle ting til noen turbodieselhester. Parkering på jobb kan være en uting, men jeg er ikke snauere enn at jeg griper en mulighet til å forfalle med begge hender.
Jeg finner frem nettingen fra i går og gangen før det. En svak eim av noe som kan minne om amoniakk river litt i neseborene. Jeg trer den over huet og den er faen meg klam, og det stinker så jeg får tårer i øyene. Herregud at man er i stand til å produsere sånn en jævla stank. Reek of putrefaction indeed. Den vrenges av og litt ei litt mindre illeluktende får dens plass. Det viser seg å funke helt greit det også selv om det er ei billig tynn blå sak av den gammeldagse sorten.
Jeg skrur på min personlige trener og putter ham i lomma og henter Trek’en og triller oppover mot løypa slept av en like ivrig boxer som alltid…
Oppover stien mot kurbadet registrerer jeg at kjedet protesterer på å ikke ha blitt smurt de to siste turene. Selv om den har fått litt slett vedlikehold er det første gang jeg kan høre tegn til vanskøtsel. Videre merker jeg noe jeg har gradvis begynt å gruble på i det siste. Den sitter ikke ordentlig i girene, men kommer med små fintinger av girskift helt på egen hånd. Den skifter ikke, men bare later som. Og helst under klatring. Og helst på mine favorittklatregir viser det seg. Det er 3. og 4. gir som glipper. Nå blir det service.
Ruta blir omtrent som i går også. Jeg får litt vondt av sykkelen, og tenker at jeg ikke tar så lang tur – dette er ikke bra. I mange moter må jeg bare hoppe av.
“Klikk. Klikk. Bang-bang-bang-bang…” – det er lixom omkvedet fra bakpartiet på sykkelen. Tross slike tekniske problemer føles det faktisk som det går bedre i dag. Hodepinen forsvinner sånn høvelig, og stien er ikke like humpete, jeg får trødd på litt her og der og jeg og sykkelen er kompiser innimellom. Men ikke oppover. Det er så likt som i går så jeg ditcher alt av bildetaking i dag.
Gubben i lomma har tilogmed messet om “Four minutes .. per kilometer”, dette går jo så det suser. Det føles ikke som det går så sinnsykt bra, men jeg takker og tar i mot. Det går iallefall bedre enn i går, og det må jo ha gått helt elendig i går da skjønner jeg.
Jeg kjører mer på vestsida av øya i dag, kjører ikke samme vei hjem. Mer is og frost her men det går fortsatt greit. Det er masse folk i dag, vi møter sikkert 15 bikkjer – en liten brun og hvit sak syns Ronja er en skikkelig drittkjærring, så de bjeffer, knurrer, piper og bærer seg men hverken jeg eller den andre eieren tar på vei av den grunn. I det hele tatt en bunch av folk med og uten hund og ikke en sur mine som jeg får registrert. Det er ikke hver dag.
På vei hjemover får jeg høre jeg ligger på åtte minutter og noe. Har vært ute i noen og førti minutt. En lang og tidvis teknisk klatring og neste melding kommer på 11 minutter. Særlig du. Har jeg liksom sykla i minus. Cardio Trainer er tydeligvis bare søppel, jaja jeg har lasta ned 3 andre tror jeg. Får sjekke dem da. Anyway, det går greit i dag – moro er det også – men min rørende omtanke for sykkelen får meg til å sykle mot heimen.
Den siste biten hjem går via oppvarmingshaugen for å få litt mer nedkjøring hjem, og jammen melder ikke fjompen fra lomma om 4 min per kilometer igjen. Også skjønner jeg det – det er farta de to siste minutten antakelig.
Hjemme sjekker jeg den ikke riktig så fjompete fyren i lomma, og de harde fakta viser at det ikke har gått noe særlig bedre enn i går. Men det føltes bedre. Og jeg tror det gikk litt bedre også, får skylde på girtrøbbel.
Harde fakta
-
- Harde fakta
Siste synsing