Sjarmtrynet
Stein-Bjarne kubba turen (i dag 8. jan) og tok ferie og stiller seg således en tur i manko. Jeg husker ikke helt når han skulle opp, men mener det var ufyselig tidlig. Det er langt til Kina. Selv med fly. Men, Villem – også nesten kjent som El Grande Maskuko – den store hjerne bak mitt fattige forsøk på en elegant motivasjonsfilosofi (den jeg med vekslende hell bruker på Stein-Bjarne får han til å funke som faen på meg), er tilbake i gamet etter et år med busted knee. Vi stikker avgårde i halv ti tida, og Ronja blir med. Jeg tar med selen, belte og kjørestrikk just in case. Villem mener det er lite folk så sent, men jeg insisterer.
Vi starter med bikkjefanten løs, og går på flata att og frem mot Prestvannet og veien der det høver og snu. Han skøyter og jeg stabler meg avgårde i ikke akkurat klassisk stil som best jeg kan.
Og det er ikke lite folk. Ei heller lite hunder, og alle får gleden av en boxers skinnangrep som jeg skjønner at det heter.
Det foregår omtrent slik:
Ronja ser at den kan være en hund der borte. Hever hodet, retter opp ørene og halene, og øker farten litt og styrer direkte mot den andre firbeinte (som er i bånd).
Oversatt til menneskespråk blir det omtrent såhär vah:
Du (den andre bikkja) har gått inn i en dead end (båndet) i et fargerikt urbant nabolag (masse folk – ikke helt som deg), og ser en neger (boxeren) (du er seff hvit i eksemplet og litt redd negre) med bukseskrevet neppå knea, gullringer og smykker tyter, et eller anna skaut på huet, og intenst i blikket som tilfeldigvis har fanga akkurat deg. En pistol henger i bukselinningen som befinner seg ca midt på låret.
Situasjonen utvikler seg omtrent slik:
Ronja blir helt sikker på at dette er en annen hund, og løper på 70-80% direkte i mot uten en lyd. Hale og hodeføring høyt og selvsikkert. Hvis den andre hunden flytter på seg, styrer vi fortsatt direkte mot.
Oversatt er det omtrent sånn:
Negeren spiler opp øya, og kommer subbende i utrolig fart (buskeskrevet tatt i betraktning) direkte mot deg, vaggende med ca 45 grader med overkroppen fra side til side og peiver og peker. En strøm av gloser kaukes mot deg, men du er for redd til å skjønne hva han sier, men hører et halv dusin “bitch” og “motherfucker” inni der. Du er helt, helt sikker på at dette ikke er bra. 5-6 meter unna, peller han gunnert’en ut av buksa og sikter på deg mellom øya og kjefter i fistel.
Ca 20 cm før hun braker i den andre bikkja svinger hun ut til sida, og løper forbi. Og kommer luntende tilbake og hilser normalt.
For deg og neger’n blir det sånn her:
Han tar seg til balla og flirer et metallglis og får på mystisk vis fjerna våpenet, og klasker neven i din og gjør noe spesifikke grep og ler og ler og ler. Det går sakte opp for deg at du kanskje overlever.
Dette er åpenbart veldig moro siden vi har begynt med dette konsekvent. En og anna hund tar ufattelig nok dette ille opp, og da blir det gneldring.
Denne oppførselen kulminerte i sin trivelighet når en anna hundeier kom skøytende med hund i spissen. Villem skøyter avgårde foran, og Ronja skal alltid, alltid, alltid være med i tet. Uanfaensett. Med to bikkjer mellom beina og godt driv fremover blir mannen så sint han ikke har vært i hele år, og brøler etter eller anna som inneholder “Nei” og “Bikkje” og jeg trur det var et “faen” inni der også. Villem hører jeg sterkt og klart kvittere “De e’kje min huinn”. Det er det jo heller ikke. Eieren prøver fortvilt å holde følge bak og er fri for pust. Fyren kommer seg mellom meg og de andre han suser forbi der jeg peser med hundekjøringslina rundt midjen. Tru om han klarte det regnestykket der? Jeg presser videre, og slakker ned litt på tempoet for å få ropt inn bikkja. Nå venter en omgang kjeft, og kobbel.
Jeg roper, og hun stopper og ser fra meg til Villem som ufortrødent skøyter videre. Hun følger på. Jeg bjeffer igjen: “Her!”, “Ronjah”, “Kom HER!” mv. Hun tenker så det knaker med lunter over bakketoppen etter skøytefantomet. Glemt er snøføyka og vinden. Nå koker det.
Over haugen har han stoppa – og bikkjefanten ser ikke direkte høy ut i hatten. Jeg får tak i kreket og griper tak i hakeskinnet og maner frem min mørkeste, sinteste og mest sataniske røst og informerer i tydelige ordelag hva jeg syns. Det siger inn. Hun svelger så tungt som bare boxere kan. Så vanskelig er det at ca 5 cm tunge stikker ut mellom svelgingene. Er ikke helt sikker på hva det der betyr, men det må jeg få sjekka opp. Hun får beskjed om å sitte og det gjør hun uten å estimere det faktum at Villem skøyter avgårde.
Jeg sa at hun skal først uansett, uansett, uansett. Det gjelder når det er om å gjøre å gå ved siden av i bånd. Det gjelder om man går på trange stier og har kløv på seg. Det gjelder om Villem er i form, og skøyter først og man har feitefarsan på slep i selen. Opp og frem. Det fins et unntak, og det er når man gjerne skal være først. I strikk og på ski med sele. Da er det i beste fall ved siden av, gjerne bak. Jeg har heldigvis en lang sele som passer perfekt til å være i veien til sånt bruk. Vi møter Skøytefantomet og snur og tar en strek til bortover – en noget selsom affære, med gjensidige forbikjøringer. Ronja trur at det meste er galt og hennes skyld en god stund.
Villem passer på kneet og gir seg etter ca 3kvart time. Da har det faktisk blitt så sent at det tynnes med folk, og når han drar ned da prøver vi omvendt hundekjøring. Skiløper drar hund. Ronja er nemlig utrolig nysgjerrig på hvor Vilhelm skulle henne. Ganske lenge. Til slutt blir det så slitsomt at jeg kobler av og satser på flaks og lite folk. Det går helt fint, og Ronja legger seg i tet og løper happy att og frem fri av den fordømrade strikken, plutselig i toppslag igjen.Vi tar to runder og jeg vurderer en tur til Prestvannet, men Ronja bøyer av hjemover temmelig bestemt.
OK – vi gir oss. Tur 2 i box.
Siste synsing