Yak on trax

Mens Stein-Bjarne går seg vill i Kambodsja må jeg holde fortet her hjemme. Det har regna vekk all snø nå, og jeg venta på at det skulle slå om, og spikkulerte på hva man skulle ta seg til. Ikke så rent lite gruing, nei. Skiløypene er ikke akkurat flotte om dagen. Glasert hardpakka snø. Etter lang tids vurdering, ja helt til søndag, falt valget på en joggetur, og dermed blir jeg i samme slengen skyldig en ekstra tur neste uke. Dette starter ikke bra. Anyway, via assistent hadde jeg fått tak i brodder, sånn som gamle folk bruker når det er glatt. Disse hadde bilder av løpesko på pakka. Yaktrax het de. På med dem, og shoes til bikkja også. Hun har det ikke bare enkelt med potene, og dette føret er vel morderisk. Når jeg tar dem ut av posen kjenner hun dem utrolig nok igjen med en gang, og rygger ut i stua med et elendighetsutrykk i trynet. Jeg tenker at alternativet – bli hjemme – er mye verre og får på henne skoa.

Det viser seg at Yaktrax funker som bare faen. Jeg kan faktisk jogge helt uanfektet på snø og ruglete is. Is med frostfjon på klarer de derimot ikke så bra, men jevnt over kan jeg jogge relativt uanfektet av føre. Jeg kjenner jo at de er der, men veldig ukomfy er det ikke.  Se der var en oppfinnelse. Selve jogginga går heller ikke så galt som jeg kunne fryktet – full gass er det ikke men det er jo noen år siden sist. Noen motbakker forseres tilogmed – det pleier og innebære gågir rimelig fort.

Alt i alt – frykta det verste og ble positivt overraska i dobbelt forstand. Jogging er jo grusomt ærlige greier og forteller rimelig kjapt hvordan ståa er – selv det var ikke så avskrekkende som først antatt.

Dette ser jo ut til å være midt i blinken. Jeg har alltid tenkt at kanskje jeg burde ligge på gulvet og sprelle med en forvokst badeball mer eller mindre mellom beina. Det ville vært et anseelig pluss hvis noen kunne stå og ta bilder også.

Hva var nå passordet mitt igjen…

Der oppe tar vinden også. Også starter det å regne. Jeg føler meg litt over gjennomsnittlig ivrig der jeg knør på meg skia, men det er jeg jo ikke. Jeg rir jo prinsipper her – denne uka skal jeg ta inn uke 0/53 ihht nye regler. Gleden er ikke til å ta og føle på.

Rød Extra kommer ikke på halvveien. Festet er på et historisk lavmål, og stilkarakteren står til nyimportert neger fra Afrika. Det peives med staver og klapres med ski mellom glipptakene, men det er ikke mange som ser på. Et par skøytefantomer observeres, og i blesten ser jeg ikke anna råd en å prøve litt sjøl for å få litt fremdrift. Det går jo fortere, men jeg gjør åpenbart mye feil – det er vesentlig tyngre enn classic. Det står det på skiene også – og de er virkelig klassiske nå – lukter på tjue år.

Jeg holder meg “oppe” på øya. Går att og frem 2 runder og gir meg. Deler av løypa er ikke trakket siden forrige snøfall, så jeg får brøyta litt våt snø. Skoa slipper utrolig nok ikke inn mye vann. Det jobbes også nok til at jeg ikke blir kald av eventuelt regn som måtte trenge gjennom. Etter de to rundene labber jeg ned, litt redd for at det ble en kort tur.

Men se, borti to timer har gått med, så det får stå til godkjent. Meldinga fremover er mer av samme sjitværet.

Uke 1 i box.

Sjarmtrynet

Stein-Bjarne kubba turen (i dag 8. jan) og tok ferie og stiller seg således en tur i manko. Jeg husker ikke helt når han skulle opp, men mener det var ufyselig tidlig. Det er langt til Kina. Selv med fly. Men, Villem – også nesten kjent som El Grande Maskuko – den store hjerne bak mitt fattige forsøk på en elegant motivasjonsfilosofi (den jeg med vekslende hell bruker på Stein-Bjarne får han til å funke som faen på meg), er tilbake i gamet etter et år med busted knee.  Vi stikker avgårde i halv ti tida, og Ronja blir med. Jeg tar med selen, belte og kjørestrikk just in case. Villem mener det er lite folk så sent, men jeg insisterer.

Vi starter med bikkjefanten løs, og går på flata att og frem mot Prestvannet og veien der det høver og snu. Han skøyter og jeg stabler meg avgårde i ikke akkurat klassisk stil som best jeg kan.

Og det er ikke lite folk. Ei heller lite hunder, og alle får gleden av en boxers skinnangrep som jeg skjønner at det heter.

Det foregår omtrent slik:

Ronja ser at den kan være en hund der borte. Hever hodet, retter opp ørene og halene, og øker farten litt og styrer direkte mot den andre firbeinte (som er i bånd).

Oversatt til menneskespråk blir det omtrent såhär vah:

Du (den andre bikkja) har gått inn i en dead end (båndet) i et fargerikt urbant nabolag (masse folk – ikke helt som deg), og ser en neger (boxeren) (du er seff hvit i eksemplet og litt redd negre) med bukseskrevet neppå knea, gullringer og smykker tyter, et eller anna skaut på huet, og intenst i blikket som tilfeldigvis har fanga akkurat deg. En pistol henger i bukselinningen som befinner seg ca midt på låret.

Situasjonen utvikler seg omtrent slik:

Ronja blir helt sikker på at dette er en annen hund, og løper på 70-80% direkte i mot uten en lyd. Hale og hodeføring høyt og selvsikkert. Hvis den andre hunden flytter på seg, styrer vi fortsatt direkte mot.

Oversatt er det omtrent sånn:

Negeren spiler opp øya, og kommer subbende i utrolig fart (buskeskrevet tatt i betraktning) direkte mot deg, vaggende med ca 45 grader med overkroppen fra side til side og peiver og peker. En strøm av gloser kaukes mot deg, men du er for redd til å skjønne hva han sier, men hører et halv dusin “bitch” og “motherfucker” inni der. Du er helt, helt sikker på at dette ikke er bra. 5-6 meter unna, peller han gunnert’en ut av buksa og sikter på deg mellom øya og kjefter i fistel.

Ca 20 cm før hun braker i den andre bikkja svinger hun ut til sida, og løper forbi. Og kommer luntende tilbake og hilser normalt.

For deg og neger’n blir det sånn her:

Han tar seg til balla og flirer et metallglis og får på mystisk vis fjerna våpenet, og klasker neven i din og gjør noe spesifikke grep og ler og ler og ler. Det går sakte opp for deg at du kanskje overlever.

Dette er åpenbart veldig moro siden vi har begynt med dette konsekvent. En og anna hund tar ufattelig nok dette ille opp, og da blir det gneldring.

Denne oppførselen kulminerte i sin trivelighet når en anna hundeier kom skøytende med hund i spissen. Villem skøyter avgårde foran, og Ronja skal alltid, alltid, alltid være med i tet. Uanfaensett. Med to bikkjer mellom beina og godt driv fremover blir mannen så sint han ikke har vært i hele år, og brøler etter eller anna som inneholder “Nei” og “Bikkje” og jeg trur det var et “faen” inni der også. Villem hører jeg sterkt og klart kvittere “De e’kje min huinn”. Det er det jo heller ikke. Eieren prøver fortvilt å holde følge bak og er fri for pust. Fyren kommer seg mellom meg og de andre han suser forbi der jeg peser med hundekjøringslina rundt midjen. Tru om han klarte det regnestykket der? Jeg presser videre, og slakker ned litt på tempoet for å få ropt inn bikkja. Nå venter en omgang kjeft, og kobbel.

Jeg roper, og hun stopper og ser fra meg til Villem som ufortrødent skøyter videre. Hun følger på. Jeg bjeffer igjen: “Her!”, “Ronjah”, “Kom HER!” mv. Hun tenker så det knaker med lunter over bakketoppen etter skøytefantomet. Glemt er snøføyka og vinden. Nå koker det.

Over haugen har han stoppa – og bikkjefanten ser ikke direkte høy ut i hatten. Jeg får tak i kreket og griper tak i hakeskinnet og maner frem min mørkeste, sinteste og mest sataniske røst og informerer i tydelige ordelag hva jeg syns. Det siger inn. Hun svelger så tungt som bare boxere kan. Så vanskelig er det at ca 5 cm tunge stikker ut mellom svelgingene. Er ikke helt sikker på hva det der betyr, men det må jeg få sjekka opp. Hun får beskjed om å sitte og det gjør hun uten å estimere det faktum at Villem skøyter avgårde.

Jeg sa at hun skal først uansett, uansett, uansett. Det gjelder når det er om å gjøre å gå ved siden av i bånd. Det gjelder om man går på trange stier og har kløv på seg. Det gjelder om Villem er i form, og skøyter først og man har feitefarsan på slep i selen. Opp og frem. Det fins et unntak, og det er når man gjerne skal være først. I strikk og på ski med sele. Da er det i beste fall ved siden av, gjerne bak. Jeg har heldigvis en lang sele som passer perfekt til å være i veien til sånt bruk. Vi møter Skøytefantomet og snur og tar en strek til bortover – en noget selsom affære, med gjensidige forbikjøringer. Ronja trur at det meste er galt og hennes skyld en god stund.

Villem passer på kneet og gir seg etter ca 3kvart time. Da har det faktisk blitt så sent at det tynnes med folk, og når han drar ned da prøver vi omvendt hundekjøring. Skiløper drar hund. Ronja er nemlig utrolig nysgjerrig på hvor Vilhelm skulle henne. Ganske lenge. Til slutt blir det så slitsomt at jeg kobler av og satser på flaks og lite folk. Det går helt fint, og Ronja legger seg i tet og løper happy att og frem fri av den fordømrade strikken, plutselig i toppslag igjen.Vi tar to runder og jeg vurderer en tur til Prestvannet, men Ronja bøyer av hjemover temmelig bestemt.

OK – vi gir oss. Tur 2 i box.

Jeg får bala på meg skiene med disse ubrukelige bindningene fra rundt 1990 – det er noe som er i veien når jeg må træle på huk på denne måten. Stein-Bjarne trør elegant oppi sine. Vi legger kursen sørover over ørten veier som gir kjærkomne små pauser. Vi er fast bestemt på å holde det gående i halvannen time ihht reglementet. Etter ca ti minutter er jeg ganske nummen i arma, og Stein-Bjarne syns jeg går litt fort. Etter hvert viser det seg basert på ubehagelige tilbakemeldinger fra kropper at mine symptomer ligger verst an. Det var ikke noen stor overraskelse. Vannflasker har vi med for ikke å tørste i hjel og Stein-Bjarne har elegant ikke satt på lokket på sin, og har et ispanser på skinkene og nedover låra. Han ser ut som en ekte villmann.

Vi snur på Fagereng omtrent og kreker oss opp bakkene igjen. Klokka flytter seg deprimerende sakte. Vi peser oss tilbake og nordover. En snau time etter start er begge like sjabre, men vi finner en snurr for å holde det gående den siste halvtimen også. Stein-Bjarne som har holdt frekt fin figur så langt i forhold til meg har absolutt ikke mer vind i seila. På toppen mister han trinsa på staven, og på sett og vis går vi på ski hjemover.

Vi plunder med iPhonen hanses og tar noen bilder, men man kan kanskje gjette seg til resultatet. Det tross alt et Apple produkt. Oppskrytt og ubrukelig. Bildene er bare søppel i følge eieren.

Halvannen time og litt attpå kanskje siden vi starta kan vi vikle av oss skia og subbe hjem.

Tur 1 var vond og kald, men i box.

Jeg regner sterkt med å være bortimot invalid på tirsdag – men det skulle vise seg å gå ganske greit.

Etter noe tværing rundt om prosjektet skulle starte i uke 53 eller 1, ble vi enige om at uke 53 it is. Ellers vil vi jo virke som unnasluntrere og pinglepettere, og det kan vi jo ikke ha noe av etter at førjulsmøtet i Trimteateret tok ned ambisjonsnivået noe (mer om det senere). Det er blant annet en ny pingleregel som gjør det mulig å utsette en tur til neste uke, slik at man da må på tre, men likevel får begge ukene godkjent.

2. januar kommer og etter å ha gruet meg lenge tar jeg kontakt med pudding nr 2. Han har ikke kommet seg fra Finnsnes som han skulle. Nei, nei. Like greit å slippe skitur i kulda en lørdagskveld likavæl. Vin og god mat venter jo aldeles straks.

3. januar i nitida moter jeg meg opp igjen får får sofagris II i tale. Nei, det er nok litt sent må vite. Vi prøver nyregelen med en gang og utsetter FØRSTE TUR, til uke nr to – som altså er uke 1. Det blir tre turer på meg i uke 1 og to på Stein-Bjarne (han drar nemlig på ferie midt i uka nemlig).

Mandag kommer vi oss faktisk utrulig nok avgårde – mer om det seinar. Vi blir enige om at 2 timer ikke er mye, og at det ikke er noe problem for Stein-Bjarne og hente seg inn på den siste turen ila uka. Ny tur på onsdag på kveldinga.

Tirsdag er preget av gangsperre og stive muskler. For begge to tror jeg.

Onsdag må jeg atter ringe til sofasliter II, og – deja vu – neida – han er på jobb og det er viktig, bla, bla, bla. Ikke noe tur. Vi er på tredje nekt den 5. januar – jeg prøver litt mobbing og trusler, men ingenting funker. Han skal jobbe. Men in the spirit of reconciliation avtaler vi en tur i morra kveld før han skal campe på flyet. Jeg presterer å plumpe ut med en eller annen gang rundt her at jeg skal tilogmed måke vekk litt snø rundt bilen hans mens han er på sine 3 uker i det fjerne østen – men det var på messenger.

Torsdag så har han glemt alt. Nei nå skal det slappes av. Og når skituren skal av stabelen skal han sove. Han har tilogmed mage til å bli sur fordi jeg høflig minner ham på gårsdagens avtale, og truer med å betale seg ut av hele veddemålet nå – ikke bare litt barnslig nei. Jeg prøver jo bare å få ham til å holde i alle fall til sola er tilbake her, men det øret vil han ikke høre på. Vi blir enige om at jeg heretter skal informere når jeg drar, så velger han om han blir med eller ei. Ikke noe pressing. Det fungerer nok fint som snus mener han – jeg har merkelig nok et lite snev av tvil.

Før jeg våkner fredag er Sofasliter II på tur til varmere strøk på 3 uker ferie. Da får han med andre ord fri, mens jeg har det ikke og må streve rundt på ski mens han later seg.

sofagriser ketil

Og da kom jeg på nok et søk som har brent seg fast i hjernebarken nemlig:

“hvordan få bukt med ølvom”

Og det er jo artig. Takk til dere, og til sistemann – vi skal legge oss i selen og komme med mer folkeopplysning

September – vi starta vel ei lita uke uti så 21 poster, mens oktober avspises med 7 – hvorav 4 er faktiske tur rapporter, og resten i periferien av hva som er temaet her. Også går antall besøk ned?? Publish or perish ser det ut til…

Vel, saken var altså månedens state of the world adress da. Let’s get on with it.

Siden jeg er så seint ute blir starten av måneden borte fra vår fantastiske graf, men, men.

Bra vi ikke er noen avis

Stein-Bjarne starter friskt med oktobers mest leste post Glittertur i høstkulda med hele 15 visninger – det er primo oktober – så jeg satser på at han rir litt på vår septemberpopulæritet og nyhetens behag. Dernest snidder jeg med 14 visninger, og en hederlig andre plass med Kaldværstur - en solotur for min del – uten å ha gått i detalj hvorfor Stein-Bjarne holdt seg til et eller annen innretning å plante ræva på. Og nå husker jeg det sannelig heller ikke.

På en delt 3. plass kommer turen fra sist i september ført i tastaturet av Stein-Bjarne og min flaue innrømmelse.

På bildefronten har følgende vært mest popt i oktober:

1. plass(delt): Islokket til vaskebøtta folkens??

1. plass (delt): Stemingsbilde fra granskauen – that’s more like it.

3. plass: Det sørgelige resultatet av GPS-logg fra iPhone. Ikke bare feila det, men vi har altså *ikke* sykla uttafor noe skau. Ya better believe it.

Så til of-all-time:

1. Vel fortjent og uslåelig og fortsatt nr 1: Crudus Veltimus
2. Nummer to er fortsatt en av mine soloturer
3. Nummer tre har blitt skiftet ut med denne fellesturen

Most popular pix ever:

1. Fortsatt ubegripelig, fortsatt en elendighets pixelgrøt fra iPhone
2. Fortjener 1. – trist hund i dusjen
3. dette, og dette, og dette, og denne pixelgrøten, og atter det kunsteriske islokket til bøtta.

Jao. Gidder vi dette neste gang? Hvem vet. Det er litt artig å se på disse statistikkene, men du verden så kjedelig det egentlig er å skrive om.

Jeg er nysgjerrig på om gårdagens tunge tak var helt reelt. Altså var det gått så til de grader til hundene med formen, eller var det bare groppen som var i sjokk over å måtte jobbe for kilometrene i stedet for å overlate slike trivielle ting til noen turbodieselhester. Parkering på jobb kan være en uting, men jeg er ikke snauere enn at jeg griper en mulighet til å forfalle med begge hender.

Jeg finner frem nettingen fra i går og gangen før det. En svak eim av noe som kan minne om amoniakk river litt i neseborene. Jeg trer den over huet og den er faen meg klam, og det stinker så jeg får tårer i øyene. Herregud at man er i stand til å produsere sånn en jævla stank. Reek of putrefaction indeed. Den vrenges av og litt ei litt mindre illeluktende får dens plass. Det viser seg å funke helt greit det også selv om det er ei billig tynn blå sak av den gammeldagse sorten.

Jeg skrur på min personlige trener og putter ham i lomma og henter Trek’en og triller oppover mot løypa slept av en like ivrig boxer som alltid…

Oppover stien mot kurbadet registrerer jeg at kjedet protesterer på å ikke ha blitt smurt de to siste turene. Selv om den har fått litt slett vedlikehold er det første gang jeg kan høre tegn til vanskøtsel. Videre merker jeg noe jeg har gradvis begynt å gruble på i det siste. Den sitter ikke ordentlig i girene, men kommer med små fintinger av girskift helt på egen hånd. Den skifter ikke, men bare later som. Og helst under klatring. Og helst på mine favorittklatregir viser det seg. Det er 3. og 4. gir som glipper. Nå blir det service.

Ruta blir omtrent som i går også. Jeg får litt vondt av sykkelen, og tenker at jeg ikke tar så lang tur – dette er ikke bra. I mange moter må jeg bare hoppe av.

“Klikk. Klikk. Bang-bang-bang-bang…” – det er lixom omkvedet fra bakpartiet på sykkelen. Tross slike tekniske problemer føles det faktisk som det går bedre i dag. Hodepinen forsvinner sånn høvelig, og stien er ikke like humpete, jeg får trødd på litt her og der og jeg og sykkelen er kompiser innimellom. Men ikke oppover. Det er så likt som i går så jeg ditcher alt av bildetaking i dag.

Gubben i lomma har tilogmed messet om “Four minutes .. per kilometer”, dette går jo så det suser. Det føles ikke som det går så sinnsykt bra, men jeg takker og tar i mot. Det går iallefall bedre enn i går, og det må jo ha gått helt elendig i går da skjønner jeg.

Jeg kjører mer på vestsida av øya i dag, kjører ikke samme vei hjem. Mer is og frost her men det går fortsatt greit. Det er masse folk i dag, vi møter sikkert 15 bikkjer – en liten brun og hvit sak syns Ronja er en skikkelig drittkjærring, så de bjeffer, knurrer, piper og bærer seg men hverken jeg eller den andre eieren tar på vei av den grunn. I det hele tatt en bunch av folk med og uten hund og ikke en sur mine som jeg får registrert. Det er ikke hver dag.

På vei hjemover får jeg høre jeg ligger på åtte minutter og noe. Har vært ute i noen og førti minutt. En lang og tidvis teknisk klatring og neste melding kommer på 11 minutter. Særlig du. Har jeg liksom sykla i minus. Cardio Trainer er tydeligvis bare søppel, jaja jeg har lasta ned 3 andre tror jeg. Får sjekke dem da. Anyway, det går greit i dag – moro er det også – men min rørende omtanke for sykkelen får meg til å sykle mot heimen.

Den siste biten hjem går via oppvarmingshaugen for å få litt mer nedkjøring hjem, og jammen melder ikke fjompen fra lomma om 4 min per kilometer igjen. Også skjønner jeg det – det er farta de to siste minutten antakelig.

Hjemme sjekker jeg den ikke riktig så fjompete fyren i lomma, og de harde fakta viser at det ikke har gått noe særlig bedre enn i går. Men det føltes bedre. Og jeg tror det gikk litt bedre også, får skylde på girtrøbbel.

Harde fakta

Jeg har forsynt meg av restitusjonsdrikk i går (såkalt opplading) og føler meg litt overladet. Går utenfor og trør i jorda. Det er ikke steinhardt – her er ingen vei tilbake. Stein-Bjarne får beskjed om at nå starter vi… Etter hvert viser det seg at han ikke har stått opp ennå, så det blir solotur igjen – nesten da. Ronja begynner å gire seg opp når jeg henter sykkelbuksa. Min relativt nye HTC Hero har fått noen slike GPS apps nedlasta (@iPhone-fanbois: GRATIS!) og jeg bestemmer meg for å teste cardio trainer en gang til – har såvidt prøvd den på en liten gåtur. Sjekker omjeg kan ta bilder uten at progget gir seg. Det kan jeg. Du verden. En-null til HTC over iPhone.

Jeg får trilla opp på veien, og en mannsstemme i lomma mi proklamerer selvsikkert “Workout paused!”. Vel, duh – jeg har jo liksom ikke begynt ennå. Opp på setet og avgårde.

- “Workout resumed!”, sier min informative helt i lomma. Thank you ever so much.

Bortover veien er det riktignok litt isete likevel, men satser på at det kun er asfalten. Jeg taues friskt av en hund gjennom svingen, men sklir ikke. Fine ting. Kobler henne av ved stien mot kurbadet som vanlig, og stien virker fin-fin. Lite is også, og trødd i fillebiter der det ligger rester.

- “Zero-point-eight… kilometres. Two…minutes” hører jeg fra lomma. Jassågitt.

Jeg tar det som har blitt standardrunden på oppvarmingshaugen. Kåler litt med gir, og må jumpe av i en liten bakke. Litt urutinert – lite sykling i det siste.

Upåklagelig føre 07NOV09

- “Eight minutes .. X X seconds per kilometer” hører jeg. Shit det er marginalt fortere enn gåturen. Her må vi visst sykle, ikke vase med bilder og bomgire og styre.

Vel ferdig med min lille testrunde kan jeg konstatere at føret er 95% perfekt. Det er noen vanndammer som har litt is i, men ellers er bakken myk. Vegetasjonen ligger klistra til bakken så sikten er upåklagelig. Tempen lukta på 3 grader pluss, det er kanskje litt kjølig.

Ikke ønskelig i eikene ifb forbiløping

Bikkja er så happy over at sykkelsesongen ikke er over at hun finner pinner – dvs busker – som hun drasser med seg, og gjør sitt ytterste for å løpe forbi meg på smale stier. Jeg må få henne til å slippe dem før unnakjøringene så jeg ikke får dem i eikene.

Litt lei av standardrunden – jeg bryter av nede ved bekken, og holder meg på kvaløysida av øya. Der det har vært så vanvittig gjørmete i høst. Det er litt isete her, og tempoet blir tidvis mer moderat, noe som iofs passer bra – det er tungt i dag. Lite sykling og attpåtil parkeringsplass på jobb så legemet har stort sett vært i hvilemodus i lengre tid. Det merkes. Flyten og guffen kommer liksom ikke helt, selv om det er nært noen ganger. Men bikkja har det fett, og skyene er som pastellblod i sør. Nice scenery.

Pretty skies

- “Five-minutes-one-second-per-kilometer”. Ok – det går nå litt fortere enn å gå. Jeg finner et par nye stier nå som de er så lette å se. Noen avstikkere gir bom stopp, noen er veldig tekniske og kronglete. Til slutt ender jeg igjen på myra over bekken der jeg brøyt av. Den er steinhard og frossen og er nå faktisk ganske morsom. Her kommer flyten et kort stykke. Jeg hopper tilogmed over noen tuer og gliser før jeg må bremse ned for skogen.

På tur hjem går det trått. We’re all sold out on leg juice. Noen og førti minutt bare og beina er helt kake i motbakkene. Åtte min per kilometer kommer det fra lomma etter hvert. Jesus – her er bare å kapitulere og kraume seg hjem med halen mellom beina.

Dagens rute på kryss og tvers

The Uncomfortable Truth

Etter en time er jeg hjemme, og finner ut at Cardio Trainer faktisk kan bes om å holde kjeft også og har en masse options. Ikke minst har den funka hele turen – 2 – 0 til HTC over iPhone. Nå som jeg sitter ved pc’en ser jeg at bildene er nokså klare også 3-0 til HTC over iPhone – riktignok antakelig litt dårligere enn N95. Også leste jeg her om dagen at iPhone er omtrent verdens dårligste *telefon*. Det er jo dermed ikke HTC så da blir det 4-0, og Market er jo gratis til forskjell fra AppStore. 5-0 folkens.